RETUR UTEN PENGER

  • 24.01.2019 kl.20:44

Hjemreise og anbud på lakkering

Postkortskriving i Douglas, Isle of Man

Etter å ha kjørt Isle of Man rundt og sett det meste av severdigheter på den lille rare øya, skrevet postkort og frankert med øyas egne frimerker, betalt med øyas egen valuta (Isle of Man-pund) tok vi ferga tilbake til good old England. 

Overfarten var denne gangen helt udramatisk. Vi kjørte til Lancaster, og videre langs Nidderdale i Yorkshire Dales National Park, gjennom vakre Yorkshire til York. Der tok vi inn på B&B, og dagen etter var vi turister i byen. Katedralen, The Shambles og ikke minst det da nyåpnede vikingmuseet «Jorvik». Museet hadde tatt i bruk det siste innen utstillingsteknologi, blant annet animerte tablåer med lukt-spray som jeg tviler på gjenga stanken fra middelalderen på en realistisk måte. 

Neste dag gikk turen videre til Kingston upon Hull, som til daglig bare kalles Hull. Nå var Hull for meg mest kjent fra tippekupongen, og inspirert av nettopp tippekupongen fikk jeg den innskytelsen at Grimsby måtte være et hyggelig stoppested. Romantisk fiskerlandsby tenkte jeg. Men vi fant ikke noe hyggelig der, og kjørte videre til Lincoln. 

Tudorhus, scooterist i blått regnsett (fra NOROL) og katedralen i Lincoln

Der hadde de også en imponerende katedral. Jeg husker Lincoln mest på grunn av et besøk på «Pizza Hut». Jeg bestilte en pizza som skulle være ekstra hot, og dét var mitt første møte med chili. Husk dette var på åttitallet, og hvitløk og chili noe man forbandt med dårlig ånde. Jeg trodde pizzaen var overstrødd med grønn paprika, men nei. Det var hot chili, og jeg følte allerede etter første bit innsiden av munnen som et eneste stort brannsår. Artig lærdom.

Veivalget tilbake til Harwich

Vi hadde allerede kjøpt billetter til ferga hjem til Oslo, og båten gikk fra Harwich. Vi tenkte å rulle rolig nedover dit, men vi tilbakela miles-ene med overraskende høy hastighet. Ikke var det mye å stoppe og se på, og etter en lunsj i Peterborough, fikk vi innfallet: 

Hva med å ta siste natta i London? Ja, hvorfor ikke? Jeg hadde ikke vært i London før.

Tør vi kjøre scooter inn i London? Det vil vise seg. Joda, det gikk bra.

Og vi har jo ikke mer penger? Nei, men vi har VISA-kort! 

Den gangen var det ikke noe som het «internett» eller «online», så måten å bruke kort på var ganske primitiv. Etter å ha spist på restauranten, ba vi om å få betale med VISA-kort. Kelneren kom da med et mekanisk apparat, som laget et avtrykk av de forhøyede tallene på kortet, ved hjelp av en rask bevegelse fram og tilbake med en rull festet til lokket på apparatet. Kelneren visste selvsagt ikke at kontoen var tom. Og siden papiret med avtrykk måtte sendes med posten til vår bank, var det overveiende sannsynlig at vi kom hjem før papiret havnet hos banken. Et overtrekk, ja vel, men heller det enn å sulte. Det skal også sies at det var bare de dyrere restaurantene som tok VISA. Så vi levde fett den siste kvelden, uten penger. 

Med selvutløser på Trafalgar square

Dagen etter scootret vi ut til Harwich og tok båten Breamar hjem til Oslo. Uten lugar, selvsagt. 

Braemar

Har det skjedd noe med scooteren siden forrige blogginnlegg? JAAA!!!

Den er levert til lakkering hos et litt spesielt bilverksted i Ytre Enebakk. Jeg fant dem på «mittanbud.no». Jeg hadde lagt ut jobben der, med bilder og greier, og de var de eneste som svarte. Så da så. Ingen snakker norsk, men engelsk går bra. Jeg dro ut for å levere scootermetallet, og ble mottatt av en hyggelig fyr som inspiserte karosseridelene. Jo, det skulle vel være mulig å få lakkert dette. Jeg forklarte at rustsveising og bulkebanking hadde kostet skjorta («costed the shirt»), og at det var viktig at prisen ikke blei astronomisk. Da jeg hadde forklart om alle utgiftene til prosjektet, kikket han vantro på blikkdelene som lå på gulvet og sa: 

«But why?» Jeg kunne jo ha kjøpt en annen tilsvarende scooter for en tredel av kostnaden for å restaurere denne?

Ja. Nei. 

Det fins ikke noe godt svar på dette spørsmålet. Hadde jeg kjøpt en annen scooter, hadde det jo ikke blitt noen scooterlars-blogg. Og selv om ingen leser den, er det likevel gøy for meg å minnes den store turen til Isle of Man. 

Den er ennå ikke ferdig lakkert, men jeg blir oppdatert med bilder. Avtalen er at de skal gjøre jobben sånn litt innimellom annet arbeid, at prisen som omfatter grunning, sparkling, sliping, lakkering og rustbeskyttelse ikke skal overstige 10.000 kr. Den skal være ferdig rundt 1. februar. 

Vi sees!

GNISSELYDEN, JA…

  • 30.07.2018 kl.15:37

Dere har jo allerede skjønt hva som forårsaket gnisselyden (les avsnittet «Den store turen til Isle of Man»). På dette tidspunktet tenkte jeg at det bare var «noe slakk i en vaier eller noe sånt», men det skulle altså vise seg at hele bakhjulet var i ferd med å falle av.

Men fulle tanker, kjørte vi til den pittoreske byen Chester. Tok inn på et B&B, og var turister dagen etter. Chester har masser av «Tudor houses» og en fin, intakt bymur.

Gateliv i Chester

Vi skulle ta Isle of Man-ferga fra Heysham, og dro av gårde. Gnisselyden var mer uttalt nå, chup chup chup, med frekvens økende med farten på scooteren. Hvis jeg tråkket på bremsen, ble lyden borte. Pussig. Vi hadde det for vane å unngå motorveier, de små «hvite» veiene var hyggeligere og passet vårt tempo. Vi kalte dem hvite veier fordi de var hvite i veikartet vi brukte. Motorveiene var grønne, hovedveiene gule, og lokalveiene hvite.

Av en eller annen grunn havnet vi likevel på en grønn vei mellom Chester og Liverpool, men tenkte at det var greit nok, det var ikke så langt og det var greit å komme fort fram til Heysham og ferga.

Vespaen kom helt opp i 80 km/t med litt medvind, og vi holdt denne farten på motorveien da bakhjulet falt av. Jeg bremset det jeg kunne med forbremsen, bakhjulet bremset i kraft av det sto stille inne i bakbobla. I ettertid er det rart at vi ikke «kælva», men jeg beholdt en viss kontroll over scooteren (med pillion og bagasje), og fikk stoppet på veiskulderen. Det hele gikk så fort. Selv om Vespaen bruker 30 sekunder fra 0 til 80, klarer den 80 til 0 på under fem, særlig når bakhjulet er låst.

Etter dette dramaet, som jeg har beskrevet tidligere i bloggen, var vi kraftig forsinket da vi kjørte under Mersey, gjennom Liverpool (uten å stoppe), og oppover vestkysten. Mat i Southport, og ankom Heysham fergeleie i ett-tida på natta. Kjøpte billetter, og kjørte ombord i den relativt lille ferga som skulle lande i Douglas kl. 06.00 neste dag. Vi hadde ikke tenkt på vindforholdene i Irskesjøen som noe vi trengte å bekymre oss over, da vi satte oss i «sovesalongen». Det tok imidlertid ikke mange minuttene fra vi kastet loss, til skipets rulling i dønningene satte et markant preg på overfarten. Med lyder av stønning fra de sjøsyke, flasker som rullet fra side til side i salongen, og etter hvert den velkjente odøren av oppkast. Selv var jeg såpass sliten etter dagens strabaser at jeg faktisk klarte å sove, mens pillion tilbrakte mesteparten av overfarten på dekk. Hun må ha sett sterkt preget ut, for en medpassasjer sa til henne da Isle of Man sakte dukket opp i horisonten: «I can see Douglas now, honestly!» Selv våknet jeg i kaoset under dekk av en lystig stemme som annonserte på høyttaleren: «Breakfast is now served in the Cafeteria!»

Uten å ha spist kjørte vi inn i en morgenstengt Douglas, der bare måkene var i drift og mesket seg med nattens etterlatte fish’n’chips. Mulig vi fikk i oss en kaffe et eller annet sted, jeg husker ikke.

Vi hadde på forhånd bestemt at Peel, på vestsiden av øya, sikkert var mye finere enn Douglas og vi satte kursen vestover. Vi hadde ikke kommet mange kilometer ut av Douglas før jeg kjente at pillion ble tyngre og tyngre mot ryggen min, og ganske riktig, hun hadde sovnet.

Vi stoppet på Tynwall Hill, den gamle tingvollen, og tok noen morsomme bilder i den sterke vinden.

Vinden tar godt tak i «Det raffe, blå regnsettet fra Norol». Fra rasten på Tynwall Hill.

Tok inn på B&B i Peel, tok utflukter rundt på øya.

Rundtur på Isle of Man

Laxey Wheel, verdens største vannhjul.

Hvordan det går med restaureringen av scooteren? Den har stått urørt inne i vinter, vår og sommer pga. ja? litt sendrektighet, litt generell prokrastinering og ikke minst høstens restskatt. Men nå skal den lakkeres! Følg med!

MENS VI VENTER…

  • 15.09.2017 kl.13:45

Utgiftene til dette prosjektet er som nevnt latterlig høye, og mens jeg sparer penger til lakkeringen, og framdriften i restaureringen er på et nullpunkt, tenkte jeg å fortelle litt mer fra turen til Isle of Man i 1986.

Vi ankom Harwich med ferge fra Esbjerg, og hadde ingen annen plan enn å kjøre England diagonalt over til Heysham, der ferga til Isle of Man gikk.

Dette er ruta (sånn omtrent) vi tok over til Heysham

Første etappe gikk til Cambridge, der vi fant en B&B i Jesus Lane, og kikket på de lokale severdighetene.

Dagen etter salet vi opp og kjørte via Huntingdon til Kettering der vi spiste lunsj, og dro innom en scootersjappe for å beskue det siste innen vespateknologi, nemlig T5! Jeg likte ikke designen da, og jeg liker ikke designen på T5 nå heller. Men den rette halestussen er vel helt i åttitalsånden. Jeg tenker på skulderputer og høyt hår.

T5 brosjyre fra David Mason Motorcycles i Kettering

Det var en mye større scootertetthet i England enn jeg hadde drømt om. I Norge var det bare raringer som kjørte scooter, det var jo MC eller bil som gjaldt. Når vi nå putret rundt i The Garden of England var det stadig scootere å se, både Vespa og Lambretta. Det fantes til og med et eget blad, «Scootering», som kom en gang i måneden. Det var billedreportasjer med motivlakkerte, forniklede, eller choppede scootere av alle slag. Bladet var typisk engelsk, med bildekollasjer fra treff der det alltid var begersvinging, og minst ett bilde av en mannsperson som «mooner». Et annet sjarmerende trekk var at det var minst ti sider med plate- bok- og konsertanmeldelser. Noe som indikerer at scooterkjørerne definerte seg som en del av en kultur, mangfoldig ja, men musikk og bøker var en del av pakka.

Torget i Kettering, jeg til venstre, og scooteren med oppakning til høyre

Videre gjennom den engelske landsbygda unngikk vi alle større veier, men kom likevel overraskende fort fram. Jeg kan ikke huske at vi overnattet mellom Cambridge og Chester, men det er mulig jeg husker feil. Et par episoder står imidlertid ganske klart i minnet.

Vi hadde gjennom «Scootering»-bladet forstått at passasjeren ble omtalt som «pillion» på engelsk, og det varte ikke lenge før Kathrine bare het «pillion» eller «pill». Hun satt bakpå med en svær kartbok og skulle navigere oss via alle småveiene på vei mot vestkysten. Været var opp og ned, litt regn og litt sol, noe som gjorde at (det raffe) regnsettet var i bruk hele tida.

The pillion, eller «Pill»

Skiftende vær

Rett etter at dette bildet ble tatt kjørte vi inn i en landsby der vi plutselig befant oss midt inne i en gigantisk saueflokk. Hundrevis av sauer skulle drives fra ett beite til et annet, og det måtte skje gjennom Storgata. Da vi omsider passerte bonden trakk han på smilebåndet av vår snodige ekvipasje (Vespa med sykkelvesker i kløv, to nordmenn oppå med like hjelmer, og like (raffe) blå regnsett). Han pekte på pillion som satt med veiatlaset og utbrøt: «Chief navigator?!»
Vi så også det absurde i situasjonen og måtte flire, der vi tuslet fram i førstegir i et hav av sau.

Siden bensintanken på en Vespa ikke akkurat er beregnet for kryssing av det engelske kontinent, hadde vi tatt med en svart femliterskanne som vi tjora fast på bagasjeholderen. Den var grei å ty til, sånn at vi slapp å stoppe på hver eneste bensinstasjon vi kom til. På en etappe rett før Chester, hendte det utrolige. Bensinkanna var tømt, og da det etter noen mil begynte å nappe i framdriftsmaskineriet, var det bare å skru over på «reserve» og håpe det beste. Etter noen nye mil med svært varsom gassbruk, begynte det å nappe igjen, og denne gangen var det alvor. Vi kom oss så vidt over en bakketopp, da det heldigvis åpenbarte seg en lang nedoverbakke. Akkurat idet det bare var å klemme inn kløtsjen for at ikke motoren skulle bremse istedenfor å trekke.

Og jammen ble det stille… Helt stille… Eneste lyd var fartsvinden som suste mot hjelmen… Få ting er så stille som en bensintom Vespa.

Det gikk i fin fart nedover, og bakken var overraskende lang. Mange forskjellige scenarier rakk å fly gjennom tankene mine: Hvor langt måtte vi gå for å finne en bensinstasjon? Måtte vi kanskje haike? Sette igjen scooteren med bagasje langs veien?
Men utrolig nok: I det bakken flater ut i en høyresving og jeg har resignert fullstendig, kommer det til syne… En bensinstasjon! Vi har akkurat fart nok til at jeg må bruke brems for å stoppe ved bensinpumpa. Snakk om diskret ankomst!
En av de ansatte på bensinstasjonen ytret på typisk engelsk vis: «That’s the quietest scooter I’ve ever seen!»
Vi puster lettet ut, og ser på hverandre. Begge skjønner at dette vil vi aldri glemme.

Det var forresten da vi gled inn på bensinstasjonen, at jeg hørte gnisselyden for første gang…

PAYING MY DUES

  • 17.08.2017 kl.16:02

Jeg var sikker på at full gjennomgang av motoren ikke var noe jeg kunne gjøre selv. Motoren (type VNL2M) hadde ikke vært startet de siste femten åra, men roterte og hadde kompresjon. Oslo Scooter Central fikk jobben, og har sikkert gjort en god jobb. Innvendig. Det som overrasket meg, var at motoren var nøyaktig like møkkete da jeg hentet den som da jeg leverte den. Denne overraskelsen skjulte jeg så godt jeg kunne da jeg hentet den. Jeg hadde jo ikke spesifikt avtalt utvendig shining, og jeg tenkte at pytt, det kan jeg da i det minste gjøre sjøl. 

Nå syntes jeg tida var kommet og rigget meg til ute med motorrens, tannbørste, engangshansker og tørkepapir. Jeg sprayet på motorrens og gøyv på med tannbørsten. Det gikk ganske greit, men det var jo mange steder det ikke var så lett å komme til. Som under «matboksen» som inneholder forgasseren, og under clutcharmen, og bak svinghjulet, og…

Klar for jobben
 

Ganske mye møkk

Jo mer jeg jobba, banna og sto der med møkkasprut fra tannbørsten i trynet, desto mer tenkte jeg hvor mye lettere det hadde vært å gjøre rensejobben når motoren likevel var demontert i atomer. 

Jeg tenkte faktisk: «Hvorfor i huleste heite, kunne ikke Oslo Scooter Central spandert motorvask inkludert i prisen?» (Som tross alt var grensesprengende kr. 25.000,-). Jeg tenkte også at det sikkert var meninga at jeg ikke skulle slippe for lett unna. 

«Å ja, der er han Scooterlars, som betaler for at andre skal gjøre drittjobben.» 
«Ja, han vil vel ikke bli møkkete på henda, han!»

Jeg forsvarte meg:

«Ja men, jeg er ikke redd for å bli møkkete på henda, jeg har tross alt skrudd scooteren fra hverandre!»
«Alle som har demontert styret på en Vespa veit at det er en drittjobb!»

Denne samtalen foregikk inni hodet mitt mens jeg gnukka og gnei, børsta og tørka, og observerte at maskinen faktisk blei ganske rein. (Ikke minst takket være det kjekke motorstativet fra Oslo Scooter Central som jeg nå har lånt i over et år. Takk! Jeg leverer det tilbake så snart scooteren skal monteres.) Men irriterende nok: Ikke helt rein overalt. Ikke der man med letthet hadde kunnet vaske når motoren var demontert.

Ikke så verst. Ganske rein.
 

I musikerverdenen (særlig i bluesmiljøet) fins et begrep: «Paying my dues». Som betyr at man må gjøre mange ubehagelige, dårlig betalte drittjobber før man kan bli en stor musiker. Det var kanskje det jeg gjorde der. Mye møkk skal vaskes før jeg en gang kan sette meg på Vespaen og cruise inn i aftensolen med blårøyken liggende som teppe bak meg?

Jeg fikk forresten faktura fra Karosserimakeren her forleden (det tok ikke elleve måneder…). Til dere som leser denne bloggen: Hvis dere skal restaurere en scooter, gå til noen dere kjenner, gå til noen som gir kompispris, ikke insister på å «betale det det koster». Dette prosjektet er allerede blitt så dyrt at jeg føler uttrykket «mer penger enn vett» er malt med store bokstaver i panna mi. Men sannheten er at jeg ikke har mye penger, så da må konklusjonen bli at jeg ikke har vett i det hele tatt. 

KAROSSERI KAROSSERA

  • 11.08.2017 kl.00:25

Enda et år?

Jeg er en tålmodig mann. Og til en viss grad pessimistisk (realistisk, som jeg kaller det). Men jeg hadde ikke drømt om at det skulle ta nesten et år å få gjort karosseriarbeidene ferdige. Robin hos Karosserimakeren er en av landets beste på området, men har vært plaget med problemer på arbeidsplassen i et års tid, og det har ført til at jeg (og scooteren) har havna nederst på prioriteringslista. Siden jeg leverte alt vespa-metallet i slutten av september 2016, har jeg ringt eller tatt turen innom ca. én gang i måneden, hver gang med den oppløftende beskjeden: «Den er klar på fredag!» klingende i hodet etterpå. 

Jeg bestemte meg tidlig for ikke å surne over sendrektigheten, all den tid prosjektet ikke skulle bli ferdig til en spesiell anledning. Jeg har også trøstet meg med at det er fint å få de astronomiske utgiftene til restaureringen spredt ut over et lengre tidsperspektiv. 

Likevel sendte jeg en e-post i slutten av juli, der jeg helt enkelt skreiv: «Jeg henter scooteren 9. august. Vennlig hilsen.» Og i går dro jeg ned til Moss, og tro det eller ei, Vespaen var klar. Eller nesten klar. «Kom igjen om en time». Joda. 

Men platearbeidet var faktisk gjort. Gulvet skiftet ut, bulker rettet, rust sveiset. Alt ser veldig fint ut. (Glemt var avtalen om lakkering og fargeprøver, men la gå, lakkeringen skulle utføres eksternt i alle fall, så da glemmer jeg gjerne også.)

Robin forklarer om sikking. Sikking?

Robin peker og forteller.

Nytt stål i ben og armer.

Hullet i forskjermen er nå ovalt som det skal være.

Det nye gulvet.

Hvis jeg ikke hadde vært musiker, ville jeg vært karosseriarbeider. Det er et yrke som befinner seg i grenselandet mellom håndverk og kunst (ikke ulikt mitt), der ingen oppdrag er like og flotte resultater oppnås. Der på verkstedet, mellom Cadillacer og Mercedeser og woodies fra femtitallet, bygges drømmer. Alt kan lages. En rusten skrothaug plukkes fra hverandre og gjenoppstår. Bedre enn den noen gang har vært. Fagkunnskapen om hvordan stål kan formes, bankes, sveises, slipes og poleres er imponerende. Det er også samlingen av verktøy. Sveise litt her, file litt der, slipe litt der, alt med riktig hammer, mothold, trykkluftdrevne rondeller og ubegrenset tilgang til nye jomfruelige stålplater. 

Bfffffiiiiirrrrrr! Sier luftverktøyet. Jeg tror Robin har verdens nest beste jobb.

Jeg har en tilbøyelighet til å ta vare på unyttige ting med sentimental verdi, derfor var det forsåvidt ikke overraskende at originalannonsen fra Aftenposten, med kvittering for scooterkjøpet dukket opp i en eske i garasjen. Salgssummen var kr 2300,-

Det står 71 modell i annonsen og 70 på kvitteringen. 70 er riktig. 

Det neste nå blir å finne en lakkerer. Jeg har fått et par tips. 

EN GOD OG EN DÅRLIG NYHET

  • 27.09.2016 kl.21:15

Det var det han sa, karen fra Asker og Bærum BS-teknikk, da han ringte meg i begynnelsen av august. En måned tidligere hadde jeg endelig fått fjernet de siste pyntelistene fra chassis og skjermer, og levert det hele til syrevask/lakkfjerning. Prisen var satt til kr 6000,- pluss moms, altså en ikke helt bagatellmessig sum. Selv om utgiftene til restaureringen ikke har vært noe tema, det skal bare gjøres, er det klart at det røsker i lommeboka. Jeg skjønner selvsagt at prisen for total restaurering kommer til å overskride en eventuell salgsverdi senere, men det har jeg valgt å se bort i fra. Det skal bare gjøres skikkelig, og da kan jeg ikke selv gjøre særlig annet enn demontering/montering.

«Jeg har en god, og en dårlig nyhet» lød det altså i telefonen.
«Scooteren er forsåvidt klar, men det styret, det er jo i aluminium, og altså…, han som dyppa det i syra er en ferievikar, og….. kort fortalt: Det styret er etsa bort.» «Det fins ikke lenger.»

………………!

 «Men vi skal få tak i et nytt, altså!» 

Koke, koke. Ja vel. Hva skal en si? «Takk for at du ringte»? Eller kanskje: «Jævla amatør!»?

Forleden ringte han igjen, nå hadde de skaffet et nytt styre, og jeg kunne komme og hente alt sammen. Det gjorde jeg i dag. Delene var fine og lakkfrie. Og det nye styret var… Nytt. Jeg foreslo en reduksjon i prisen, siden en original del var likvidert (bokstavelig talt), og at jeg nå var to måneder forsinket, på grunn av dette. «Åh nei, vær litt grei’a! Det nye styret var så dyrt at detta tjener jeg ikke noe på, kan ikke redusere prisen…!» 

Jeg er jo veldig grei, og fortalte ikke om denne bloggen og internetts makt, og at jeg når ut til tusener på tusener av scooterister over hele Norge. Jeg sa ikke noe om at firmaet hans ville få dårlig publisitet, og at de ville gå konk i løpet av en måned.
Jeg betalte full pris, og gikk. Det var tross alt et hendelig uhell. Jeg skulle faktisk gjerne betalt litt ekstra for å se fjeset på han som tok restene av styret ut av syrebadet.

Her er delene lastet inn i bilen. Det «nye, fine» styret til høyre.

Jeg kjørte rett til Moss, og leverte det hele til Karosseri-makeren. De er eksperter på restaurering, og der fikk jeg en hyggelig mottakelse. De er vant til å jobbe med biler, så dette er en liten jobb for dem. Rustsveising, bulkebanking, grunning og lakkering. Det blir nok bra til slutt.

Her et bilde av den verste rusten



Det var alt for denne gangen.

 

LENGE SIDEN SIST!

  • 11.07.2016 kl.23:57

Vinteren har gått uten at jeg har gjort noe med scooteren. Men det har likevel skjedd ting. Høsten 2015 leverte jeg inn hele motoren til Lars på Oslo Scooter Central. Alt av slitedeler er byttet. Lagre, foringer, tetninger, clutch osv. Ingen ting av dette kunne jeg gjort selv. Det kreves spesialverktøy og ikke minst kompetanse. Oslo Scooter Central har også forstillinga for å bytte støtdemper, og gå over bremsetrommel og bremsesko.

Ellers har det vært utvikling i eiersaken som er omtalt i et eget kapittel her på bloggen. Det har tatt hele vinteren, staten jobber sakte, og helst ikke i det hele tatt, når det er de som har gjort en feil. Som jeg skreiv tidligere, fantes det en salgsmelding på registreringsnummeret mitt. Ikke fra meg, men mellom to personer på Sørlandet. Jeg vet ikke hvor mange e-mailer jeg har sendt, og hvor mange timer jeg har sittet i telefonen og blitt sendt fra kontor til kontor. Til slutt var det en dame i Kristiansand som tok ansvaret og fikk annullert salgsmeldingen. Så nå er jeg ikke bare fysisk eier, men også på papiret (eller på dataskjermen).

Jeg har plukket av de siste lister og detaljer fra chassiset, tanklokk av tanken, og er klar for neste trinn: Fjerning av lakken. I morgen drar jeg til BS-teknikk på Snarøya. Det blir spennende! De hadde syrevaska flere scootere tidligere, og anbefaler det framfor sandblåsing. 

Alt metall klart for syrevask

UTEARBEID

  • 22.08.2015 kl.14:28

Været er nydelig, og for å slippe bøss og rusk inne bar jeg like godt ramma ut på terrassen. Fotlistene, som jeg ikke tok av ved forrige oppussing (i 1985), måtte til pers denne gangen.

Det gikk fint, og fotlistene kom av uten problemer.

Borre vekk nagler.

Ytre høyre løsner.

I dagslys er det lett og se at det er en del rustskader. Det må sveises inn platebiter, og det kan ikke jeg. Men alt kan fikses av folk med det rette utstyret og kompetansen.

Chassisnummeret

Ved evt. sandblåsing er det viktig å ikke «blåse bort» chassisnummeret som er preget inn i ramma.

Bremselysbryter

Det er en gjenstridig skrue som holder bremselysbryteren fast. Jeg må fjerne den før jeg kan få av bremsepedalen. Dermed dro jeg til Clas Ohlson for å kjøpe et «screw extractor set». Ja, jeg vet hva det kalles på norsk.

For å begrense styrets gang til høyre og venstre, er det en «klump» sveiset fast i forgaffelen. Denne klumpen peker bakover (ned, på bildet under) og skal treffe en kant eller skulder, som kan sees rett til side for styrelagersetet.

På venstre side sees denne skulderen tydelig, men på høyre side er den ødelagt. Det vil kunne føre til at styret «vrenger seg» under fart, og det er farlig. Så det må også fikses på en eller annen måte.

Ellers intet nytt fra Statens Vegvesen om salgsmeldingen i Arendal. Jeg får purre.

EIER JEG IKKE VESPAEN? HÆ?

  • 14.08.2015 kl.22:07

Jeg har ikke tenkt noe særlig over hvorfor scooterens kjennemerke er AA4086, selv om Statens Vegvesen først begynte å bruke disse «moderne» skiltene i 1971. Og Vespaen er registrert første gang i 1970. Men nå som det blir mer og mer realistisk å få den tilbake på veien med skilt, syns jeg det kunne vært artig med historisk riktig skilt. 
Jeg gikk derfor inn på Statens Vegvesens hjemmeside for å om mulig finne litt info om hvordan man skulle bære seg ad for å få veteranskilt.

Der kunne man logge seg inn, gitt! Min side:  «Logg inn med bank-id». Ja, det måtte jeg jo prøve! Det var noe som het «Mine kjøretøy», og der dukka bilen min opp, faktisk. Men ingen Vespa. 

Så da sendte jeg et spørsmål til Staten om det var mulig å få et nytt skilt á la 1970. Og jo! Jeg fikk svar allerede dagen etter!

AA4086 eies av Per Igland. Sto det. Hæ? 

Så sto det masse om hvordan jeg kunne velge meg et nummer og bokstav sånn som det var i gamle dager, og det måtte godkjennes av dem, og jeg måtte få lagd et skilt på et sted de ikke kunne nevne av konkurransehensyn, og så måtte jeg møte opp med det nye OG det gamle skiltet for å få det godkjent, sto det. Enda det sto at det gamle skiltet var makulert i 1989. Ja ja, litt typisk byråkrati der altså. 

Men det som virkelig fikk meg til å sperre opp øynene var altså det som sto først. Jeg er ikke registrert som eier. Vespaen ble solgt i 2000. Ifølge Staten.

Ja, da var det bare å sende et svar, hvor jeg gjør oppmerksom på at både vognkort og selve scooteren befinner seg hjemme hos meg. Og jeg dristet meg også til å spørre om det var mulig å finne ut hva som var det originale nummeret.

Og ja! Dagen etter fikk jeg hele historikken med alle tidligere eiere, og av- og påskilting med dato og år. Snakk om transparency and efficiency!  Og det var artig lesning!

Tre forskjellige frøkner fra Halden hadde eid den fram til 1979, så en fyr også fra Halden, som igjen hadde solgt den til datteren til Hr. og Fru i Holmestrand. (Som er behørig beskrevet i blogginnlegget «En forbedring».) 

Og det opprinnelige registreringsnummeret var: (Fanfare!……..) B-55213

Så da vet jeg dét!

Men dette med Per Igland må jeg komme tilbake til. Staten skulle investigere og grave i sine annaler, sa den. Så følg med! Fortsettelse følger!

Siden sist har jeg jobba med gaffelen. For å få forskjermen av gaffelen må man først ta av setet til nedre styrelager. Er ikke helt sikker på om det heter sete, men på engelsk heter det bearing seat eller lower bearing race, Men det satt fast, gitt! Første fiasko. Prøvde å varme opp med Crème Brulée-brenneren fra kjøkkenskuffen til og med, men neida. Fikk likevel tatt av skjermen med litt bøy og tøy. Dro ut forbremswire og speedometerwire. Men før jeg dro dem ut festet jeg en ståltråd i enden, sånn at jeg har en trekketråd når jeg skal montere det igjen engang. 

Tatt av bakfjær/demper.

Og horn.

Og med denne cliffhangeren ønsker jeg alle god helg.

LITT FRAMSKRITT

  • 10.08.2015 kl.22:28

Jeg dro innom Oslo Scooter Central i Oslo på lørdag for å kjøpe C spanner. Og for å prate litt om løst og fast. For det første: C spanner var bortkastede penger sa mannen bak disken, det var bare å bruke hammer og meisel (skrutrekker). For det andre: Jo, de kunne ta i mot motoren, for total demontering og gjenoppbygging. Det var sikkert nødvendig å bytte tetninger og foringer etter 25 år i garasjen. For det tredje: De visste om et karroseriverksted som kunne ta seg av ramma. 

Fint!

Da er det bare å fortsette med demonteringen.

Baklykt av

Forstilling ute

Nedre styrelager. Ser ikke bra ut.

Status nå.

Som dere ser, bagasjeholderen (som forøvrig ikke hører til, eller passer til denne scooteren) er tatt av. Den gjorde god nytte på Isle of Man turen, det var der jeg hadde festet reservebensinkanna. Jeg ser nå at det er mer rust enn jeg trodde, men jeg depper ikke av den grunn. Alt kan fikses!