Løsnet wirene til clutch, gear, gass, choke og bakbrems. Styrehodet som bare hang i clutchwiren kom lett av. Koblet fra ledningene i koblingsboksen. Tok av for- og bakhjul. Løsnet bolt som fester motoren til bakfjær/støtdemper. Senket liften til motoren så vidt lå an mot gulvet. Fjernet hovedbolten som holder motoren fast i karosseriet, og jekket så forsiktig opp liften. Dermed lå motoren igjen på gulvet. Det gikk så greit at jeg glemte å ta bilder underveis. Det er også et problem å få tatt bilder med hendene fulle av møkk og olje.
Tank og bagasjerom fjernet.
Koblingsboks
Motor og Stratocaster
Uten motor
Jeg har skjøvet karosseriet litt bakover på liften, siden tyngdepunktet ble veldig forandret etter at motoren ble tatt ut. Neste blir å ta av forstillingen, men til det trenger jeg et spesialverktøy. En såkalt c spanner.
En sånn hadde de ikke på Jernia, så da må jeg vel til hovedstaden en tur.
Noen tror at arbeidet jeg gjør foregår i stua. Nei, det er ikke stua. Jeg er så heldig at jeg har et arbeidsrom/studio med god plass. Jeg har ryddet et hjørne, og hvis jeg er flink til å flytte demonterte deler ut i garasjen og ellers holder noenlunde orden, skal det ikke bli noen konflikt med musikerjobben. Etter at jeg fikk fjernet tank og bensinslange lukter det nesten heller ikke her inne.
1984. Siste året på yrkesskolen. Jeg hadde for ikke mange månedene siden solgt bilen for 2000 kroner for å betale husleia. Nå hadde jeg imidlertid allerede rett etter påsken fått fast ansettelse på radio- og TV-verkstedet til Økonom Elektrisk, med oppstart i juni. Full av økonomisk overmot bestemte jeg meg for å realisere scooterplanene. Jeg måtte jo kunne komme meg raskt og effektivt fram og tilbake til den nye jobben på Alnabru. Jag fikk låne pappas Taunus stasjonsvogn en sein maikveld, og uten å fortelle ham hvor jeg skulle, satte jeg kursen mot Holmestrand der scooterselgeren bodde. Jeg hadde gode grunner til ikke å fortelle hva min hensikt med billånet var, for jeg hadde en klar oppfatning om hva faren min mente om scootere og tohjulinger generelt. (Livsfarlig og tåpelig).
Så var jeg på vei nedover E18. Ved Sande var veien stengt, med skiltet omkjøring via Hof. Klokka begynte å bli over ni , så jeg fant det best og stoppe ved en telefonkiosk for å ringe å si at jeg ville bli forsinket.
«Jeg er der om fem minutter!» sa jeg kjekt. «Hvor er du nå da?» spurte mannen. «Ved Hof.» «Da er du her om 34 minutter tenker jeg vi sier. Men det er greit, jeg venter»
Jeg fant greit fram til adressen på øvre Holmestrand. Hr. og Fru i huset var hyggelige, og etter litt smalltalk gikk vi ut i garasjen for å se på vidunderet. Vespaen, som jeg egentlig på forhånd bare hadde et ganske vagt minne om utseendet på, innfridde på alle måter. Hvit og blank. Den startet med en gang, og mannen ba meg ta en prøvetur. Da slo det meg at jeg aldri hadde kjørt hverken moped, mc eller scooter før i mitt liv.
«Dette klarer jeg».
Maskinen kjørte godt og det var berusende å kjenne hvor kraftfullt den trakk oppover bakken. Det var nesten som å fly. Helt til jeg kom tilbake til huset med mannen. Han hadde gruslagt oppkjørsel, og da jeg svingte inn, mistet forhjulet grepet og sendte meg med kneet først rett i grusen. Total ydmykelse selvfølgelig. Blodet rant fra venstre kne. Rart hvor dramatisk et skrubbsår kan se ut.
«Neida, det er ingen ting. Det gjør ikke vondt.» «Skal jeg ikke vaske såret for deg, da» sa fruen. «Å neida, det er da ingenting. Hø hø, hender stadig vekk!»
Jeg måtte imidlertid til med fuktet toalettpapir for ikke å grise ned huset til Mannen og Damen mens salgsmeldingen ble fylt ut.
Det er plass til en Vespa i bagasjerommet til en Taunus stasjonsvogn 1978-modell. Ikke at jeg visste det på forhånd. Jeg fikk hjelp til å løfte den inn, få lagt den over på siden og skjøvet den inn i bilen. På vei hjemover kjente jeg plutselig at jeg hadde et svært skrubbsår på kneet. Jeg følte meg dum og glad på samme tid.
Denne helgen har det skjedd store ting. Jeg har gått til anskaffelse av en hydraulisk MC-løfter fra Biltema. Siden den kostet en fjerdedel av andre tilsvarende jeg har sett på, slo jeg til. Den har hjul, og gjør det MYE lettere å komme til fra alle sider.
The glorious lift
Før jeg plasserte den på løfteren, demonterte jeg bensintank, eksosanlegg og hanskerom. Hanskerom er forresten en litt for beskjeden benevnelse på rommet i venstre boble. Det rommer faktisk nesten en kasse med pils, hvis man legger flaskene inn forsiktig, én etter én. Scooteren får også bedre balanse med tjue halve pils i venstre boble, de veier opp for motoren som sitter på høyre side. Uten denne ekstra vekta, vil faktisk scooteren kjøre med ca. 10 grader slagside, som et skip i bidevind.
I bagasjerommet fant jeg en flaske totaktsolje, av merket NOROL. Som var navnet på Statoil før 1991.
Det fins så mye informasjon om restaurering av scootere på internett, at denne bloggen neppe kan bidra til å kaste mer lys over temaet. Derimot håper jeg den skal virke som motivasjon for meg selv når arbeidslysten daler (det vil skje), og ikke minst som dokumentasjon når hele greia skal settes sammen igjen. Der jeg for 30 år siden brukte notatblokk for å huske hvilken ledning som skulle hvor, har jeg jo nå kamera. Det blir sikkert mange bilder etter hvert.
Det er forresten bemerkelsesverdig hvor mye jeg husker fra forrige demontering (i 1985). Det som slår meg nå, er at jeg ser mye dårligere. Jeg klarte for eksempel ikke å se at bryterpanelet på høyre side av styret var festet med en skrue fra forsiden, ikke fra baksiden som jeg trodde siden jeg ikke klarte å se skruehodet.
Bryterpanel
I dag har jeg nesten fått av styret, bare clutchwiren må kobles av på motorsiden. Men da må jeg komme til, fra andre siden av scooteren. Og da må jeg flytte på ting, og snu hele greia. Spørsmålet er: Skal jeg anskaffe en høydejusterbar arbeidsbenk/jigg med hjul for å kunne arbeide mer komfortabelt? Jeg har jo flyttet Vespaen inn i huset, inn på arbeidsrommet/studioet mitt. Et av de mange prokrastineringspåskuddene var jo nettopp at jeg ikke hadde noe sted å stå. Så nå er trekkspillene og kontrabass og Fendere flyttet for å gi plass til oppmerksomhetskonkurrenten.
Det mest bemerkelsesverdige er lukten av maskin som fyller rommet. En odør som er litt behagelig, men også litt sørgelig, som lukten av bilvrak. Jeg husker fra barndommen på Oppsal at det noen ganger ble satt igjen bilvrak i skogholtet på vei til skolen. Jeg husker lukta ennå, en rar blanding av olje, bensin og vått setetrekk. Der kunne jeg sitte og drømme at jeg kjørte. Vri på alle brytere og hendler, styre og gire, og glede meg til å bli stor.
Scooteren bringer med seg mange minner viser det seg, og kanskje denne bloggen vil handle mer om dem, enn om selve restaureringen. Kathrine måtte le da hun leste om båtturen fra Harwich til Oslo, uten lugar. «Skal du ikke skrive mer fra Isle of Man-turen, da?» Jo da, som sagt, jeg vil komme tilbake til den.
Under the cowl. Helt til venstre på gulvet, en Tama metallskarptromme.
Etter 25 års lagring i forskjellige garasjer er det mye olje, skitt og overflaterust. For å få av styret må girwirene løsnes. Det skjer i boksen under svinghjulet.
Girvelgerboks
For å komme til, må svinghjulsdeksel og sylinderkappe av.
Motor
Det ser bedre ut enn fryktet.
Girvelger
Det er lettest å komme til det innerste wirefestet når den står i fjerde gir. Nå er det altså bare en wire igjen før styret kan tas av, og det er clutchen. Som altså er på andre siden. Så da stoppet det for i dag.
Siden dette først og fremst (kanskje?) er en dokumentasjon av restaureringen av Vespaen, tar jeg en pause fra anekdotene og går rett på sak:
Frakobling av lykt og speedometer, forberedelser til å demontere styre og gaffel.
Lampeholder på lykta.
Speedometer er tatt ut.
Lykta er grei, ut med to skruer i underkant, Vipp lykta ut på undersiden. Speedometeret er festet med en skrue fra undersiden av lampehuset. Gi slakk på speedometerwiren nede ved forhjulet og skyv skruen oppover mens du skrur. Da vil du skyve speedometeret opp av huset. Skru av wiren og ta ut lampa. (Hmmm… hvem er det egentlig jeg henvender meg til nå? Jeg har sikkert hundrevis av følgere på bloggen allerede, tenker jeg….)
Så av med forbremswiren nede ved hjulet (11mm mutter) og skru av forbremshåndtaket. Styrehodet er festet med en lang skrue som er lett tilgjengelig i et hull ned mot styrelåsen og mutter på andre siden. Hele skruen må ut, ellers går ikke hodet av. Hold forhjulet fast mellom beina å vri styret fra side til side mens du drar oppover.
Hodet i en ubehagelig posisjon.
Nok for i dag. Kathrine bemerket at det ikke var noen bilder av henne fra Isle of Man-eventyret. Så da betyr vel det hun ikke har noe imot å bli «blogget». Her er et bilde fra en liten rompehvilepause på vei over det engelske fastland. Ja, det er det lekre regnsettet fra Norol.
Kathrine 1986
Hva som skjedde videre etter at dette bildet ble tatt kommer jeg tilbake til.
Sommeren 1986 var Vespaen fit for fight, og jeg og Kathrine kjøpte to sykkelsekker og to like hjelmer. På Norol-stasjonen kjøpte vi to like, knallblå regnsett som var på tilbud, (de er fremdeles i bruk). Dermed var vi klare for tur!
Først med båt fra Vippetangen i Oslo til Hirtshals, så behagelig kjøring til Esbjerg, hvor vi entret båten til Harwich.
Bildet er fra Danmark. Fra byen Ølgod om jeg ikke husker feil.
Så bar det av gårde på tvers av England, etter hvert over til Chester, så oppover motorveien til Liverpool, der det skjedde. Bakhjulet falt av. Jeg hadde hørt antydninger til gnisselyder fra bakhjulet, men kunne ikke se noe galt. Ikke visste jeg at bak den blanke koppen over navet hadde splitpinnen disintegrert, og selve hjulmutteren som holder trommelen fast i drivakselen løsnet og skrudd seg ut. Jeg hadde ikke skrudd mutteren hardt nok til før avreise, med det resultatet at hele greia datt av midt på motorveien. I toppfart. Som ikke er så veldig fort, men dog… Nå var gode råd dyre.
I Norge fantes det på dette tidspunktet nesten ikke en eneste scooter. I England derimot, var det en levende scooterkultur, og hver dag møtte vi scooterister som ville slå av en prat eller kikke på Vespaen. Det fine med å kjøre scooter i England den gang, var at samme omsorgen som nå finnes blant MC-folket, var sterkt til stede blant scooterister. Så vi hadde ikke stått på veiskulderen i mange minuttene før en lokal kar på Vespa stoppet.
«Dere trenger en ny mutter, den gamle er helt ødelagt.»
Han fortalte videre at mutteren var laget av et mykere metall enn drivakselen. Derfor ble mutteren ødelagt, mens gjengene på akselen var like hele. Om det var noe sted å få tak i ny mutter?
«Yeah go to Turner in Birken ‘ed, he’ll sort it for ya!»
Han beklaget på det sterkeste at han ikke umiddelbart kullkastet alle sine formiddagsplaner for å kjøre og hente en ny mutter til oss, men han var på vei til noe viktig. Så da var det bare å strekke ut tommelen. Etter et par sekunder stoppet en hyggelig eldre mann (han var sikkert minst over 45), og kjørte oss rett inn til motorsykkelverkstedet. Vi hadde ikke annet valg enn å forlate scooter og bagasje der på motorveien. Men det gikk selvsagt bra.
Her med ny mutter og det siste nummer av Scootering Magazine.
Vi tok buss bort til «the junction» og gikk den siste kilometeren bort til vår forliste skute.
Ny mutter på plass, men med helt feil verktøy.
Vi rakk tilbake til Turner’s før stengetid, og fikk oppleve hvordan mutteren skulle festes «really, reaaaally tight». Vi var klare for nye eventyr. I ettertid er det interessant å tenke på at kredittkort og mobiltelefon ikke fantes i vår verden.
Så av gårde til Heysham, der båten til Isle of Man går fra. Fin tur rundt den snodige øya, jeg husker Douglas som en blanding av Monte Carlo og en billig fish’n’chips-bod.
Rundtur på Isle of Man
Mye mer kunne fortelles om denne turen, jeg får komme tilbake til den etter hvert. Vi endte opp i London siste natt, før vi gikk på Oslo-båten i Harwich. Der man kunne kjøpe billett uten lugar.
Jeg har i mange år hatt lyst til å restaurere min Vespa fra 1970.
Jeg kjøpte den våren 1984, og jeg syntes allerede den gangen at den var et veterankjøretøy. Det var da ikke lenger vanlig å se Vespaer suse langs gatene, høre det den knatrende lyden av en Vespa på tomgang, eller å snuse inn blårøyken som lå igjen i gata etter at en Vespa hadde passert. Jeg hadde da (i 1984) bare et vagt minne om et snodig framkomstmiddel som ikke lenger var å se. Hvor var det blitt av alle Vespaene?
På impuls kjøpte jeg denne, etter å ha sett en rubrikkannonse i Aftenposten, fra en privatmann i Holmestrand. Han var så vidt jeg husker andre eier. Registreringsnummeret tyder på førstegangsregistrering i Østfold.
Den var i god stand, og jeg kjørte noen turer rundt i Oslo-området. Hadde et par obligatoriske kælvinger, blant annet i trikkeskinnene i Tollbugata. Så, på en tur opp i Maridalen punkterte bakhjulet, og jeg ble nødt til å sette den igjen på en bussholdeplass ovenfor Brekke. (Av en eller annen grunn er ikke min scooter utstyrt med reservehjul.) Dagen etter fikk jeg låne en bil og dro opp for å hente den. Men den var borte! Helvete heller! Jeg kjørte rett ned på Majorstua politistasjon og anmeldte tyveriet.
Jeg kjørte opp igjen til Maridalen for å kikke etter spor, og da fant jeg den! Den var ikke stjålet, bare ramponert og veltet utfor en grøft. Skadene begrenset seg til et par bulker i motordekselet og noe oppskraping av lakken. Vel vel, den var jo fortsatt brukbar, så jeg fortsatte å bruke den til og fra jobben (min første jobb som fagutdannet!) utover høsten 1984.
Våren 1985 fikk jeg ånden over meg, og startet en overflatisk oppussing. Demonterte alle større deler, inkludert gaffel, tank, og tok ut motoren. Sparklet og pusset boblene og karosseriet og styrehodet. Alt fikk en herlig omgang med hvit lakk fra sprayboks. Skikkelig uproft, men det så ikke så aller verst ut. Byttet ut alle vaiere og bremsesko, nye slanger og dekk. Motoren forble urørt, den gikk jo bra i utgangspunktet. Og skrudde så det hele sammen etter beste evne. Uten spesialverktøy. Og kunnskap.