- 15.09.2017 kl.13:45
Utgiftene til dette prosjektet er som nevnt latterlig høye, og mens jeg sparer penger til lakkeringen, og framdriften i restaureringen er på et nullpunkt, tenkte jeg å fortelle litt mer fra turen til Isle of Man i 1986.
Vi ankom Harwich med ferge fra Esbjerg, og hadde ingen annen plan enn å kjøre England diagonalt over til Heysham, der ferga til Isle of Man gikk.
Dette er ruta (sånn omtrent) vi tok over til Heysham
Første etappe gikk til Cambridge, der vi fant en B&B i Jesus Lane, og kikket på de lokale severdighetene.
Dagen etter salet vi opp og kjørte via Huntingdon til Kettering der vi spiste lunsj, og dro innom en scootersjappe for å beskue det siste innen vespateknologi, nemlig T5! Jeg likte ikke designen da, og jeg liker ikke designen på T5 nå heller. Men den rette halestussen er vel helt i åttitalsånden. Jeg tenker på skulderputer og høyt hår.
T5 brosjyre fra David Mason Motorcycles i Kettering
Det var en mye større scootertetthet i England enn jeg hadde drømt om. I Norge var det bare raringer som kjørte scooter, det var jo MC eller bil som gjaldt. Når vi nå putret rundt i The Garden of England var det stadig scootere å se, både Vespa og Lambretta. Det fantes til og med et eget blad, «Scootering», som kom en gang i måneden. Det var billedreportasjer med motivlakkerte, forniklede, eller choppede scootere av alle slag. Bladet var typisk engelsk, med bildekollasjer fra treff der det alltid var begersvinging, og minst ett bilde av en mannsperson som «mooner». Et annet sjarmerende trekk var at det var minst ti sider med plate- bok- og konsertanmeldelser. Noe som indikerer at scooterkjørerne definerte seg som en del av en kultur, mangfoldig ja, men musikk og bøker var en del av pakka.
Torget i Kettering, jeg til venstre, og scooteren med oppakning til høyre
Videre gjennom den engelske landsbygda unngikk vi alle større veier, men kom likevel overraskende fort fram. Jeg kan ikke huske at vi overnattet mellom Cambridge og Chester, men det er mulig jeg husker feil. Et par episoder står imidlertid ganske klart i minnet.
Vi hadde gjennom «Scootering»-bladet forstått at passasjeren ble omtalt som «pillion» på engelsk, og det varte ikke lenge før Kathrine bare het «pillion» eller «pill». Hun satt bakpå med en svær kartbok og skulle navigere oss via alle småveiene på vei mot vestkysten. Været var opp og ned, litt regn og litt sol, noe som gjorde at (det raffe) regnsettet var i bruk hele tida.
The pillion, eller «Pill»
Skiftende vær
Rett etter at dette bildet ble tatt kjørte vi inn i en landsby der vi plutselig befant oss midt inne i en gigantisk saueflokk. Hundrevis av sauer skulle drives fra ett beite til et annet, og det måtte skje gjennom Storgata. Da vi omsider passerte bonden trakk han på smilebåndet av vår snodige ekvipasje (Vespa med sykkelvesker i kløv, to nordmenn oppå med like hjelmer, og like (raffe) blå regnsett). Han pekte på pillion som satt med veiatlaset og utbrøt: «Chief navigator?!»
Vi så også det absurde i situasjonen og måtte flire, der vi tuslet fram i førstegir i et hav av sau.
Siden bensintanken på en Vespa ikke akkurat er beregnet for kryssing av det engelske kontinent, hadde vi tatt med en svart femliterskanne som vi tjora fast på bagasjeholderen. Den var grei å ty til, sånn at vi slapp å stoppe på hver eneste bensinstasjon vi kom til. På en etappe rett før Chester, hendte det utrolige. Bensinkanna var tømt, og da det etter noen mil begynte å nappe i framdriftsmaskineriet, var det bare å skru over på «reserve» og håpe det beste. Etter noen nye mil med svært varsom gassbruk, begynte det å nappe igjen, og denne gangen var det alvor. Vi kom oss så vidt over en bakketopp, da det heldigvis åpenbarte seg en lang nedoverbakke. Akkurat idet det bare var å klemme inn kløtsjen for at ikke motoren skulle bremse istedenfor å trekke.
Og jammen ble det stille… Helt stille… Eneste lyd var fartsvinden som suste mot hjelmen… Få ting er så stille som en bensintom Vespa.
Det gikk i fin fart nedover, og bakken var overraskende lang. Mange forskjellige scenarier rakk å fly gjennom tankene mine: Hvor langt måtte vi gå for å finne en bensinstasjon? Måtte vi kanskje haike? Sette igjen scooteren med bagasje langs veien?
Men utrolig nok: I det bakken flater ut i en høyresving og jeg har resignert fullstendig, kommer det til syne… En bensinstasjon! Vi har akkurat fart nok til at jeg må bruke brems for å stoppe ved bensinpumpa. Snakk om diskret ankomst!
En av de ansatte på bensinstasjonen ytret på typisk engelsk vis: «That’s the quietest scooter I’ve ever seen!»
Vi puster lettet ut, og ser på hverandre. Begge skjønner at dette vil vi aldri glemme.
Det var forresten da vi gled inn på bensinstasjonen, at jeg hørte gnisselyden for første gang…