- 11.08.2017 kl.00:25
Enda et år?
Jeg er en tålmodig mann. Og til en viss grad pessimistisk (realistisk, som jeg kaller det). Men jeg hadde ikke drømt om at det skulle ta nesten et år å få gjort karosseriarbeidene ferdige. Robin hos Karosserimakeren er en av landets beste på området, men har vært plaget med problemer på arbeidsplassen i et års tid, og det har ført til at jeg (og scooteren) har havna nederst på prioriteringslista. Siden jeg leverte alt vespa-metallet i slutten av september 2016, har jeg ringt eller tatt turen innom ca. én gang i måneden, hver gang med den oppløftende beskjeden: «Den er klar på fredag!» klingende i hodet etterpå.
Jeg bestemte meg tidlig for ikke å surne over sendrektigheten, all den tid prosjektet ikke skulle bli ferdig til en spesiell anledning. Jeg har også trøstet meg med at det er fint å få de astronomiske utgiftene til restaureringen spredt ut over et lengre tidsperspektiv.
Likevel sendte jeg en e-post i slutten av juli, der jeg helt enkelt skreiv: «Jeg henter scooteren 9. august. Vennlig hilsen.» Og i går dro jeg ned til Moss, og tro det eller ei, Vespaen var klar. Eller nesten klar. «Kom igjen om en time». Joda.
Men platearbeidet var faktisk gjort. Gulvet skiftet ut, bulker rettet, rust sveiset. Alt ser veldig fint ut. (Glemt var avtalen om lakkering og fargeprøver, men la gå, lakkeringen skulle utføres eksternt i alle fall, så da glemmer jeg gjerne også.)
Robin forklarer om sikking. Sikking?
Robin peker og forteller.
Nytt stål i ben og armer.
Hullet i forskjermen er nå ovalt som det skal være.
Det nye gulvet.
Hvis jeg ikke hadde vært musiker, ville jeg vært karosseriarbeider. Det er et yrke som befinner seg i grenselandet mellom håndverk og kunst (ikke ulikt mitt), der ingen oppdrag er like og flotte resultater oppnås. Der på verkstedet, mellom Cadillacer og Mercedeser og woodies fra femtitallet, bygges drømmer. Alt kan lages. En rusten skrothaug plukkes fra hverandre og gjenoppstår. Bedre enn den noen gang har vært. Fagkunnskapen om hvordan stål kan formes, bankes, sveises, slipes og poleres er imponerende. Det er også samlingen av verktøy. Sveise litt her, file litt der, slipe litt der, alt med riktig hammer, mothold, trykkluftdrevne rondeller og ubegrenset tilgang til nye jomfruelige stålplater.
Bfffffiiiiirrrrrr! Sier luftverktøyet. Jeg tror Robin har verdens nest beste jobb.
Jeg har en tilbøyelighet til å ta vare på unyttige ting med sentimental verdi, derfor var det forsåvidt ikke overraskende at originalannonsen fra Aftenposten, med kvittering for scooterkjøpet dukket opp i en eske i garasjen. Salgssummen var kr 2300,-
Det står 71 modell i annonsen og 70 på kvitteringen. 70 er riktig.
Det neste nå blir å finne en lakkerer. Jeg har fått et par tips.