GNISSELYDEN, JA…

  • 30.07.2018 kl.15:37

Dere har jo allerede skjønt hva som forårsaket gnisselyden (les avsnittet «Den store turen til Isle of Man»). På dette tidspunktet tenkte jeg at det bare var «noe slakk i en vaier eller noe sånt», men det skulle altså vise seg at hele bakhjulet var i ferd med å falle av.

Men fulle tanker, kjørte vi til den pittoreske byen Chester. Tok inn på et B&B, og var turister dagen etter. Chester har masser av «Tudor houses» og en fin, intakt bymur.

Gateliv i Chester

Vi skulle ta Isle of Man-ferga fra Heysham, og dro av gårde. Gnisselyden var mer uttalt nå, chup chup chup, med frekvens økende med farten på scooteren. Hvis jeg tråkket på bremsen, ble lyden borte. Pussig. Vi hadde det for vane å unngå motorveier, de små «hvite» veiene var hyggeligere og passet vårt tempo. Vi kalte dem hvite veier fordi de var hvite i veikartet vi brukte. Motorveiene var grønne, hovedveiene gule, og lokalveiene hvite.

Av en eller annen grunn havnet vi likevel på en grønn vei mellom Chester og Liverpool, men tenkte at det var greit nok, det var ikke så langt og det var greit å komme fort fram til Heysham og ferga.

Vespaen kom helt opp i 80 km/t med litt medvind, og vi holdt denne farten på motorveien da bakhjulet falt av. Jeg bremset det jeg kunne med forbremsen, bakhjulet bremset i kraft av det sto stille inne i bakbobla. I ettertid er det rart at vi ikke «kælva», men jeg beholdt en viss kontroll over scooteren (med pillion og bagasje), og fikk stoppet på veiskulderen. Det hele gikk så fort. Selv om Vespaen bruker 30 sekunder fra 0 til 80, klarer den 80 til 0 på under fem, særlig når bakhjulet er låst.

Etter dette dramaet, som jeg har beskrevet tidligere i bloggen, var vi kraftig forsinket da vi kjørte under Mersey, gjennom Liverpool (uten å stoppe), og oppover vestkysten. Mat i Southport, og ankom Heysham fergeleie i ett-tida på natta. Kjøpte billetter, og kjørte ombord i den relativt lille ferga som skulle lande i Douglas kl. 06.00 neste dag. Vi hadde ikke tenkt på vindforholdene i Irskesjøen som noe vi trengte å bekymre oss over, da vi satte oss i «sovesalongen». Det tok imidlertid ikke mange minuttene fra vi kastet loss, til skipets rulling i dønningene satte et markant preg på overfarten. Med lyder av stønning fra de sjøsyke, flasker som rullet fra side til side i salongen, og etter hvert den velkjente odøren av oppkast. Selv var jeg såpass sliten etter dagens strabaser at jeg faktisk klarte å sove, mens pillion tilbrakte mesteparten av overfarten på dekk. Hun må ha sett sterkt preget ut, for en medpassasjer sa til henne da Isle of Man sakte dukket opp i horisonten: «I can see Douglas now, honestly!» Selv våknet jeg i kaoset under dekk av en lystig stemme som annonserte på høyttaleren: «Breakfast is now served in the Cafeteria!»

Uten å ha spist kjørte vi inn i en morgenstengt Douglas, der bare måkene var i drift og mesket seg med nattens etterlatte fish’n’chips. Mulig vi fikk i oss en kaffe et eller annet sted, jeg husker ikke.

Vi hadde på forhånd bestemt at Peel, på vestsiden av øya, sikkert var mye finere enn Douglas og vi satte kursen vestover. Vi hadde ikke kommet mange kilometer ut av Douglas før jeg kjente at pillion ble tyngre og tyngre mot ryggen min, og ganske riktig, hun hadde sovnet.

Vi stoppet på Tynwall Hill, den gamle tingvollen, og tok noen morsomme bilder i den sterke vinden.

Vinden tar godt tak i «Det raffe, blå regnsettet fra Norol». Fra rasten på Tynwall Hill.

Tok inn på B&B i Peel, tok utflukter rundt på øya.

Rundtur på Isle of Man

Laxey Wheel, verdens største vannhjul.

Hvordan det går med restaureringen av scooteren? Den har stått urørt inne i vinter, vår og sommer pga. ja? litt sendrektighet, litt generell prokrastinering og ikke minst høstens restskatt. Men nå skal den lakkeres! Følg med!