- 02.08.2015 kl.14:37
1984. Siste året på yrkesskolen. Jeg hadde for ikke mange månedene siden solgt bilen for 2000 kroner for å betale husleia. Nå hadde jeg imidlertid allerede rett etter påsken fått fast ansettelse på radio- og TV-verkstedet til Økonom Elektrisk, med oppstart i juni. Full av økonomisk overmot bestemte jeg meg for å realisere scooterplanene. Jeg måtte jo kunne komme meg raskt og effektivt fram og tilbake til den nye jobben på Alnabru. Jag fikk låne pappas Taunus stasjonsvogn en sein maikveld, og uten å fortelle ham hvor jeg skulle, satte jeg kursen mot Holmestrand der scooterselgeren bodde. Jeg hadde gode grunner til ikke å fortelle hva min hensikt med billånet var, for jeg hadde en klar oppfatning om hva faren min mente om scootere og tohjulinger generelt. (Livsfarlig og tåpelig).
Så var jeg på vei nedover E18. Ved Sande var veien stengt, med skiltet omkjøring via Hof. Klokka begynte å bli over ni , så jeg fant det best og stoppe ved en telefonkiosk for å ringe å si at jeg ville bli forsinket.
«Jeg er der om fem minutter!» sa jeg kjekt.
«Hvor er du nå da?» spurte mannen.
«Ved Hof.»
«Da er du her om 34 minutter tenker jeg vi sier. Men det er greit, jeg venter»
Jeg fant greit fram til adressen på øvre Holmestrand. Hr. og Fru i huset var hyggelige, og etter litt smalltalk gikk vi ut i garasjen for å se på vidunderet. Vespaen, som jeg egentlig på forhånd bare hadde et ganske vagt minne om utseendet på, innfridde på alle måter. Hvit og blank. Den startet med en gang, og mannen ba meg ta en prøvetur.
Da slo det meg at jeg aldri hadde kjørt hverken moped, mc eller scooter før i mitt liv.
«Dette klarer jeg».
Maskinen kjørte godt og det var berusende å kjenne hvor kraftfullt den trakk oppover bakken. Det var nesten som å fly. Helt til jeg kom tilbake til huset med mannen. Han hadde gruslagt oppkjørsel, og da jeg svingte inn, mistet forhjulet grepet og sendte meg med kneet først rett i grusen. Total ydmykelse selvfølgelig. Blodet rant fra venstre kne. Rart hvor dramatisk et skrubbsår kan se ut.
«Neida, det er ingen ting. Det gjør ikke vondt.»
«Skal jeg ikke vaske såret for deg, da» sa fruen.
«Å neida, det er da ingenting. Hø hø, hender stadig vekk!»
Jeg måtte imidlertid til med fuktet toalettpapir for ikke å grise ned huset til Mannen og Damen mens salgsmeldingen ble fylt ut.
Det er plass til en Vespa i bagasjerommet til en Taunus stasjonsvogn 1978-modell. Ikke at jeg visste det på forhånd. Jeg fikk hjelp til å løfte den inn, få lagt den over på siden og skjøvet den inn i bilen. På vei hjemover kjente jeg plutselig at jeg hadde et svært skrubbsår på kneet. Jeg følte meg dum og glad på samme tid.
Denne helgen har det skjedd store ting. Jeg har gått til anskaffelse av en hydraulisk MC-løfter fra Biltema. Siden den kostet en fjerdedel av andre tilsvarende jeg har sett på, slo jeg til. Den har hjul, og gjør det MYE lettere å komme til fra alle sider.
The glorious lift
Før jeg plasserte den på løfteren, demonterte jeg bensintank, eksosanlegg og hanskerom. Hanskerom er forresten en litt for beskjeden benevnelse på rommet i venstre boble. Det rommer faktisk nesten en kasse med pils, hvis man legger flaskene inn forsiktig, én etter én. Scooteren får også bedre balanse med tjue halve pils i venstre boble, de veier opp for motoren som sitter på høyre side. Uten denne ekstra vekta, vil faktisk scooteren kjøre med ca. 10 grader slagside, som et skip i bidevind.
I bagasjerommet fant jeg en flaske totaktsolje, av merket NOROL. Som var navnet på Statoil før 1991.
«Forlang NOROL totaktsolje!»