HVA SKJEDDE ETTER ENGLANDSTUREN?

Da hverdagen meldte seg etter den store turen til Isle of Man i 1986, var ikke Vespaen det fortrukne framkomstmiddelet lenger. Dette var på slutten av jappetida, bankene kastet penger etter deg, og et billån uten egenkapital? No problem! Allerede sommeren 1985 gikk jeg i butikken og kjøpte meg en helt ny bil. Helt ny. Riktignok den billigste bilen på markedet, men dog. En Nissan Micra. Nypris: 62.000,- Levert fra Birger N. Haug i Schweigaards gate. Dermed ble Vespaen kun brukt til noen småturer en gang iblant. Etter hvert flytta vi til Nesodden i 1989, og jeg kjørte scooteren ut og plasserte den i uthuset til svigers. Skiltene ble levert inn, det var nemlig full årsavgift å betale selv på lette motorsykler, pluss forsikring, så en utgift mindre var kjærkomment. Nå var det jo også plutselig slutt på jappetida, og boliglånsrenta lå på 18%. 

Her, i Schweigaards gate kjøpte jeg ny Nissan Micra i 1985

Vi kjøpte vår første leilighet, og Vespaen ble stående på verandaen. Greit nok, der var det i hvert fall tørt. Så ble det rekkehus i 1994, og der ble Vespaen stående utenfor i vær og vind. Det gikk opp for meg at dette ikke var lurt, for plutselig kunne jeg se rusten med egne øyne. Svigers måtte igjen låne ut plass i det ikke altfor store uthuset. 

I år 2000, kjøpte vi en større bil, en Chrysler Grand Voyager, (siden 1985 hadde vi vært gjennom følgende: Nissan Micra, Nissan Vanette, Chevrolet Caprice Classic, Subaru (firmabil), Lada 1500, og Ford Granada stv.,) og jeg lastet etter hvert inn scooteren og kjørte den opp på familiehytta, der var det en garasje. Og det var siste gang jeg fikk start på motoren, sånn cirka i 2002 altså. 

Chevroleten på et av våre reiseeventyr. Camping i det fri.

I 2008 hadde vi stablet på beina eget hus og egen garasje, og i 2009 ble den støvete, rustne og slitne Vespaen hentet hjem fra sitt eksil på Hedmarken. Her i garasjen sto den så svøpt i bygningsplast, bare hentet ut én gang for å være rekvisitt i en foto-oppgave på skolen til avkommet. I forbindelse med vask og klargjøring til oppgaven som foto-shoot-prop (oktober 2011), la jeg ut et generelt spørsmål på Facebook: «Er det noen som vet om noen som restaurerer gamle Scootere?». 

Scooteren som fotomodell

... og som rekvisitt

Skrammer og rust, men fremdeles med verdigheten i behold

Men altså, sommeren 2015, kanskje i et anfall av gammelmannstankegangen: «Man må begynne å rydde etter seg», bestemte jeg meg for å gjøre noe selv. 

Og da er vi ved første kapittel i denne bloggen, scooterlars.no. 

I dag har jeg tatt av styrehodet igjen, for å bore hull til lyktomrammingen, og montere de relativt avanserte rør/håndtak systemene på hver side. Altså gass på høyre side, og gir på venstre side. Jeg har intensivert jakten på den før omtalte shims-en, og sendt en forespørsel til Würth, som normalt selger disse i pakninger av 1000stk. Derfra henvist til et annet firma som selger pakninger på 200. Noen som trenger 199 shims?

Etter at jeg spurte firmaet om hvor mye 200 shims kostet uten å få noe svar, bestemte jeg meg for å prøve å file den shimmen jeg allerede hadde. Fra 42 mm i diameter til 36 mm. Jo, biltema solgte benkeslipemaskin uforskammet billig, og jeg var nesten på vei dit, da jeg tenkte at jeg måtte prøve å slipe den ned med et annet verktøy fra biltema, nemlig en fil! Å jo da! Mikrometer for mikrometer fikk jeg filt den ned. Det tok ca. fire timer, men det er noe deilig over sånt arbeid. Fram og tilbake, måle, fram og tilbake. Nesten som å strikke lusekofte.

One ring to rule them all…

Perfekt! Selvgjort er velgjort.

Jeg må også kjøpe en Vespadel (nr. 14 på tegningen) til styret som er å få kjøpt ny i Tyskland, men kvier meg for å sende bestilling på én eneste del. Det er sikkert mer som mangler. Men hva? Jo, kanskje jeg skulle kjøpe nye speil! Det jeg har er litt slitent. Kanskje fint å ha ett speil på hver side?