FERDIG? HJELP!

Det har ingen hast med å bli ferdig. Faktisk gruer jeg meg til den blir ferdig. For, hva da? Hva når den er ferdig? Starte opp? Rapp-appp-papp. Kjøre til bensinstasjonen. Kjøre hjem igjen. Ja, ja.

Kanskje jeg skulle ta en til? En scooter til? Jeg mener, det er alltid vanskeligst første gangen. Restaurering, altså. Nå som jeg har gjort det, kan jeg ta neste på en tiendedel av tida. Masse spesialverktøy har jeg jo kjøpt, eller investert i, som jeg sier til meg selv. I dag landet Vespaen på egne hjul og støtte. Det var vanskelig å få på plass eksospotta når scooteren var plassert på den blå liften, så jeg skrudde fast bakhjulet og senket hydraulikken på liften til scooteren sto av seg selv, for for første gang på fire år.

Ja, det er et flott syn! Men, selvsagt er det endel arbeid igjen. Jeg har sendt en ny bestilling av deler fra Tyskland. Også denne gangen tror jeg det er den siste bestillingen. Bensinslange med riktig ytre dimensjon, og choke-kabel og hendel (den nye jeg monterte lugger og er vanskelig å ha med å gjøre). Det som er litt irriterende er at jeg kunne vært mer nøye da jeg bestilte de viktige tingene for fire år siden. Selv om det står «Passer til VNL2T» så er det små forskjeller som skaper problemer. Jeg har i et tidligere kapittel nevnt den elektriske ledningsbunten. Ikke bare er ledningene i seg selv litt tykkere, også ørene (øynene?) som skal skrus fast i koblingsboksen er litt større, så det blir litt trangt…

Jeg har ikke tatt så mange bilder av monteringen, men det har vært styre av og styre på, motor inn, hjul på, og feste vaiere. Der kjøpte jeg enda et spesialverktøy, denne gangen for stramming av vaiere, noe som elles kan være vanskelig med bare to hender.

Spesialverktøyet i bruk på forbremsvaieren.

Motoren på plass.

Forhjul på plass.

Nå gjenstår bensinslange, å feste gassvaier til forgasser (der er det et lite problem…), montere framlykt (der er det også dette problemet med at styret er større enn lykteramma, løsningen med å sage spor i lykteringen funker bare delvis. Jeg får ringen på, men lykta sitter ikke fast i ringen lenger…), samme problem med dekselet til lysbryter/horn, feste tank, feste sete, smøre framaksel/speedo-drev, feste motor og bakstøtdemper permanent, lime på Piaggio-emblemet, og så det siste som forsegler hele greia: Speedometeret.

Det blir vel ett innlegg til i alle fall. Vi høres!

HVA SKJEDDE ETTER ENGLANDSTUREN?

Da hverdagen meldte seg etter den store turen til Isle of Man i 1986, var ikke Vespaen det fortrukne framkomstmiddelet lenger. Dette var på slutten av jappetida, bankene kastet penger etter deg, og et billån uten egenkapital? No problem! Allerede sommeren 1985 gikk jeg i butikken og kjøpte meg en helt ny bil. Helt ny. Riktignok den billigste bilen på markedet, men dog. En Nissan Micra. Nypris: 62.000,- Levert fra Birger N. Haug i Schweigaards gate. Dermed ble Vespaen kun brukt til noen småturer en gang i blant. Etterhvert flytta vi til Nesodden i 1989, og jeg kjørte scooteren ut og plasserte den i uthuset til svigers. Skiltene ble levert inn, det var nemlig full årsavgift å betale selv på lette motorsykler, pluss forsikring, så en utgift mindre var kjærkomment. Nå var det jo også plutselig slutt på jappetida, og boliglånsrenta lå på 18%. 

Her, i Schweigaards gate kjøpte jeg ny Nissan Micra i 1985

Vi kjøpte vår første leilighet, og Vespaen ble stående på verandaen. Greit nok, der var det i hvertfall tørt. Så ble det rekkehus i 1994, og der ble Vespaen stående utenfor i vær og vind. Det gikk opp for meg at dette ikke var lurt, for plutselig kunne jeg se rusten med egne øyne. Svigers måtte igjen låne ut plass i det ikke altfor store uthuset. 

I år 2000, kjøpte vi en større bil, en Chrysler Grand Voyager, (siden 1985 hadde vi vært gjennom følgende: Nissan Micra, Nissan Vanette, Chevrolet Caprice Classic, Subaru (firmabil), Lada 1500, og Ford Granada stv.,) og jeg lastet etterhvert inn scooteren og kjørte den opp på familiehytta, der var det en garasje. Og det var siste gang jeg fikk start på motoren, sånn cirka i 2002 altså. 

Chevroleten på et av våre reiseeventyr. Camping i det fri.

I 2008 hadde vi stablet på beina eget hus og egen garasje, og i 2009 ble den støvete, rustne og slitne Vespaen hentet hjem fra sitt eksil på Hedmarken. Her i garasjen sto den så svøpt i bygningsplast, bare hentet ut én gang for å være rekvisitt i en foto-oppgave på skolen til avkommet. I forbindelse med vask og klargjøring til oppgaven som foto-shoot-prop (oktober 2011), la jeg ut et generelt spørsmål på Facebook: «Er det noen som vet om noen som restaurerer gamle Scootere?». 

Scooteren som fotomodell

... og som rekvisitt

Skrammer og rust, men fremdeles med verdigheten i behold

Men altså, sommeren 2015, kanskje i et anfall av gammelmannstankegangen: «Man må begynne å rydde etter seg», bestemte jeg meg for å gjøre noe selv. 

Og da er vi ved første kapittel i denne bloggen, scooterlars.no. 

I dag har jeg tatt av styrehodet igjen, for å bore hull til lyktomrammingen, og montere de relativt avanserte rør/håndtak systemene på hver side. Altså gass på høyre side, og gir på venstre side. Jeg har intensivert jakten på den før omtalte shims-en, og sendt en forespørsel til Würth, som normalt selger disse i pakninger av 1000stk. Derfra henvist til et annet firma som selger pakninger på 200. Noen som trenger 199 shims?

Etter at jeg spurte firmaet om hvor mye 200 shims kostet uten å få noe svar, bestemte jeg meg for å prøve å file den shimmen jeg allerede hadde. Fra 42 mm i diameter til 36 mm. Jo, biltema solgte benkeslipemaskin uforskammet billig, og jeg var nesten på vei dit, da jeg tenkte at jeg måtte prøve å slipe den ned med et annet verktøy fra biltema, nemlig en fil! Å jo da! Mikrometer for mikrometer fikk jeg filt den ned. Det tok ca fire timer, men det er noe deilig over sånt arbeid. Fram og tilbake, måle, fram og tilbake. Nesten som å strikke lusekofte.

One ring to rule them all…

Perfekt! Selvgjort er velgjort.

Jeg må også kjøpe en Vespadel (nr. 14 på tegningen) til styret som er å få kjøpt ny i Tyskland, men kvier meg for å sende bestilling på én eneste del. Det er sikkert mer som mangler. Men hva? Jo, kanskje jeg skulle kjøpe nye speil! Det jeg har er litt slitent. Kanskje fint å ha ett speil på hver side?  

VONDT I HODET

Jo, det er mulig å få ledningsbunten og gassvaieren til å bytte plass. Jeg dro rett og slett gassvaier og strømpe ut av ramma, så, ved hjelp av et sinnrikt trådsystem, fikk jeg lirka kabelbunten opp på riktig side av lås-røret. Så tredde jeg en stiv ståltråd inn gjennom kanalen i ramma, og dro gassvaier og strømpe inn på nytt. Det var i grunn ikke så vanskelig som jeg hadde fryktet. Akkurat da jeg var så glad og fornøyd, skjønte jeg at det var akkurat det samme problemet på venstre side. De to girvaierne og kløtsjvaieren måtte bytte plass. Ok, dro ut kløtsjvaieren, inn med «hesjetråd», teipe fast, trekke tilbake. Ingen sak. Som sagt, neste scooter gjør jeg på en tiendedel av tida, med en tiendedels bekymring. 

Sånn skal det IKKE se ut

Dette er riktig

Nå er det at jeg går litt for fort fram. Jeg er så ivrig på å se om styrehodet (det nye, flotte, som erstattet det originale som ble etset bort i syrebadet til BS-Teknikk (se kapittelet «En god og en dårlig nyhet»)) passet til gaffelen, at jeg gikk litt for fort fram. Jeg pusset med smergelpapir inni åpningen på styret for å fjerne rester av grunning og lakk, og etter prøving, pussing, prøving og pussing gikk det på plass. Puh! For en lettelse! Inn med låsebolten og skru til. Der satt det! 

Hodet på rett plass!

Men egentlig skulle jeg ha montert gass- og girhåndtak før jeg monterte styret på gaffelen. Dette fordi det er skikkelig fiklete å få dem på plass, og det er veldig mye lettere med styret liggende på arbeidsbenken. Da kommer man til på undersiden uten gymnastiske øvelser. Vel, vi får se, om jeg demonterer styrehodet igjen. Som sagt, alt går jo mye lettere andre gangen.

Det er også et par andre problemer. Mellom girhåndtaket og styrehodet skal det være en avstandsring, en shim. Med det nye styrehodet fulgte også med nye gir- og gassrør (håndtak). Nå finner jeg ikke den shim’en som hører til det nye styret. Den gamle shim’en har jeg. men den har større diameter og passer ikke til det nye håndtaket. Jeg kan kjøpe en ny shim fra Tyskland, men de har bare den med «riktig» diameter, som altså er feil. Ved hjelp av internettet har jeg funnet et sted som selger shims i alle diametre og tykkelser. Men i pakninger á 1000 stykk…

Shim’en som ikke passer

Det andre problemet med det nye fine styret er at ikke metalramma som holder frontlykta på plass passer. Det er rett og slett litt for mye gods i hodet. Dette skulle jeg tenkt på allerede da seg hadde scooteren hos Robin karosserimaker. Han hadde bare pppfffffviiiiirrrrrrrr! pusset bort litt gods, slik at det etter grunning og lakk hadde passet perfekt. Etter å ha sovet på problemet, kom jeg fram til at det var bedre å forandre lykta enn å forandre styrehodet. Så jeg lagde to diskrete kutt i lykteomrammingen på undersiden, akkurat nok til at det med makt kunne bøyes slik at det smatt på plass. De små kuttene er jo på undersiden og blir delvis dekt av festeskruene.

Kuttene på undersiden

Som det ikke er boret hull til, ser jeg nå… Må nok av med hodet likevel, da.  

BYGGESETT

Da jeg var liten, likte jeg å bygge byggesett. Airfix og Revell. De billigste kostet kr 3,50 og besto av en «Assembly instructions» på et stivt papirark brettet over en gjennomsiktig plastpose med alle delene i. På forsiden var objektet presentert med en livaktig illustrasjon.

Det var biler og fly, båter og tanks. Broren min kjøpte en gang et byggesett av en «Tiger Tank». Pappa var fredsaktivist og fortalte malende om hvordan nettopp denne tanksen siktet kanonløpet mot den lille landsbyen der en mor gråtende beskyttet sitt lille barn. 

Om det var noe å lage en modell av? 

Nei, det var det ikke. Kanskje vi skulle kaste den i søpla? Umontert? 

Neida, det fikk være greit for denne gangen. 

Men vi kjøpte ikke byggesett av krigsmateriell mer. 

Å montere scooteren er akkurat som å bygge byggesett. Jeg har en digital kopi av reservedelskatalogen til scooteren min, og den er akkurat som «Assembly Instructions» til en Airfix-modell. Alle delene har et nummer og en beskrivelse.

Nå som alle de små delene er festet på de store delene, er det bare å sette sammen de store delene. Nye dekk og slanger er montert på nye felger. Og bakstøtdemperen som jeg var så tvil om? Scootercenter sa at den var riktig, så da bestemte meg for at den gamle bare var sammentrykt etter 48 år og derfor var litt kortere enn den nye. Jeg skrudde den fast med ny «silent block», en gummipute, på toppen. Det gikk greit. 

Støtdemperen ser bra ut

Etter at gaffelen var blitt så fin og nylakkert, måtte jo skjermen på, og den nye fine ovale hullet som Robin på Karosserimakeren hadde laget kom til sin rett.

Her sees tydelig den lille kanten som skulle volde problemer (neste avsnitt). Skjermen montert med én ny og én gammel (original) bolt. Framsteg og tradisjonar.

Den nymalte midtstøtta ble montert uten problemer.

Så var det de tingene jeg gruer meg til. Ny lagerbane på gaffelen, for eksempel. Det må jo gå galt. Jeg pusset litt for hånd for å fjerne grader og riper etter demonteringen. Men problemet er at det er umulig å vite passformer til den nye delen. Er den litt for trang? Er den litt for vid? Problemet er at hvis den er for trang, og ikke lar seg bevege til bunns, er det umulig å få den av igjen uten å ødelegge støvdekselet som er nederst. Altså én sjanse. 

Jeg plasserte både støvdeksel og lagerbane i stekeovnen på 100 grader for å utvide dem. Jeg hadde gjort klar et rør til å slå lagerbanen ned med. Problemet var bare at røret var to millimeter for tynt, og traff den lille anleggsflaten til lagerbanen. Ok, jeg hadde fått banket det ned så langt at det var umulig å få det av igjen uten å ødelegge støvdekselet. Jeg måtte få assistanse av «the pillion» (se kapittelet «Mens vi venter…»), hun holdt gaffelen mens jeg svetta og slo med gummihammer på en trelekte for å få faenskapet helt ned. Jo, det gikk sakte men sikkert nedover, først banke på den ene siden, så den andre. Ok, det gikk på et vis. 

Så var det bare å smøre nedre lager med rikelige doser fett, og så tre gaffelen opp på plass. Sette på øvre styrelager (med fett) og skru på ringen som holder det hele på plass. Det gikk greit, selv uten C-spanner (se kapittelet «Motor ute. Styre av. Lukt borte.»).

Jeg kjøpte rød lakk på Biltema, og gikk løs på gir-indikatortallene på styret med skepsis. Men et tips fra et av avkommene om at tannpirker var bedre enn pensel viste seg å holde stikk, og resultatet ble brukbart.

Airfix-modell med Humbrol enamel. Neida. Vespa med Biltema-lakk.

«Ørrrnnn øøørrrrrnnn!»

Å trekke vaiere er aldri gøy, men speedometervaier og forbremsvaier (jeg har fått kritikk for at jeg tidligere har skrevet «wire») kom på plass uten drama. 

Men nå er det drama! Når styret skal på plass er jeg redd for at jeg har tredd bunten med elektriske ledninger opp på feil side av styrelåsrøret! Krise!

LA GOMMA

La gomma

Jeg har stor glede av å se instruksjonsvideoer på YouTube, og det er særlig en italiener som er god til å forklare. Alt er på italiensk, men så tydelig at det er mulig å forstå det meste av det han sier. I videoen hans om «Floor runners», eller «Strisce pedana» som det heter på italiensk, legger han ut om hvordan man skal få plass gummien (la gomma) i aluminiumsskinnene (gli strisce) ved hjelp av flytende såpe (sapone liquido). 

Jeg var jo litt skuffa etter monteringen av la gomma (les mer i Fotlister til besvær), men har etter hvert klart å skaffe «gomma» som passer til de skinnene jeg monterte. Nå er alt bare glede og det ser fint ut!

Montering av «gomma»

Det ble jo fint!

Etter tildragelsen med fotlistene sendte jeg en aldri så liten forespørsel til SIP scootershop der jeg lurte på hvordan to deler i et sett kunne passe så dårlig sammen. Jeg fikk svar, der de ba om bilder for å illustrere problemet. Jeg sendte bilder og fikk svar etter en og en halv måned at eposten var kommet bort i en feil mappe, om jeg kunne sende bilder og klage på nytt? Selvsagt kunne jeg det. Så ble det stille igjen. Jeg sendte en forsiktig etterlysning og fikk til svar at: 

«Kjære ærede kunde, vi har dessverre ikke tid til å svare på epost.»

Da sendte jeg et svar i caps lock, og ba dem ryke og reise. Det finnes flere tilsvarende nettbutikker som selger scooterdeler. Jeg har nå begynt å kjøpe deler fra Scootercenter i Køln. Det har fungert strålende så langt. 

Med siste forsendelse kom småtteri som nagle til tanklokk, pakning til baklyktglass, lyspærer og ikke minst beskyttelseslist til kantene på skjoldet i ALUMINIUM! Slik det skal være. Mange setter på lister i krommet blikk, fordi aluminiumslistene krever et spesialverktøy til monteringen. Så nå var det fram med list, verktøy og instruksjonsvideo med min italienske venn! 

Det gikk ikke så verst. Ganske bra til å være første (og eneste?) gang jeg utfører denne operasjonen. (Hvis noen lurer på om det er mulig å skade lakken selv om man bruker maskeringsteip, er svaret ja.) 

Nagle til tanklokk

Aluminiumskanter gjøres klar

Spesialverktøyet

Resultatet!

Siden sist har jeg også renset gaffel og forstilling for gammel møkk, og sprayet på et lag med galva-lakk. Det gikk lett å få spiralfjæra av, men det var nesten umulig å få den på igjen, før jeg skjønte trikset.

Man må skru den øvre holderen ned på fjæra så skruen ikke stikker opp. Da kan den skyves inn under festet, og så er det bare å rotere holderen opp gjennom fjæra til skruen stikker opp av hullet. Støtdemperen var allerede byttet hos Scootercentralen i Oslo (sammen med motoroverhalingen for tre (!) år siden).

Det neste nå blir å montere gaffel, støtdemper bak, motor, styre… Med andre ord, alt jeg gruer meg litt til. Sette på midtstøtta først kanskje, dét kan vel ikke gå galt!


KABELKABAL

Så var det å gå i gang med trekking av kabler. Først det elektriske. Det skulle være enkelt. Ny «wire loom» hadde ligget å ventet i kassa med nye deler siden 2016. Problemet var at den plasthylsa som kablene ligger inni, var dobbelt så vid som den originale, og dermed ble det en kamp for å få trukket den gjennom ramma. Ingen ting skal være lett, liksom. Det ble så trangt oppe på toppen av styrerøret, så jeg ble nødt til å banke av den nylig påsatte (nedre del av øvre) lagerbane igjen, sånn at kabel-klysa kom gjennom.

Av med lagerbane igjen…

Ledninger til bremselys. Legg merke til akselen som pedalen skal tres på.

Ledninger til horn. Med krympestrømpe for å skjule tvilsom lodding…

Så var det wire til gear, clutch og gass. Tre gjennom en gammel wire, fest den nye med teip og trekk den gjennom. Det gikk ganske greit. Altså en slags suksess.

Trangt om plassen!

Choke-wiren er lett å tre, men festeklipsen voldte meg besvær. Jeg måtte spørre Facebook-orakelet, og fikk raskt svar at klipsen måtte sitte rundt flensen under røret. OK. Ikke verre.

Den gamle baklykta med ny gummipakning kommer på plass.

Nå begynner det å ligne noe!

Jeg hadde gruet meg til bakbremspedalen. Akselen som pedalen skulle tres inn på, hadde selvsagt fått et tykt lag med grunning og et generøst lag med lakk, slik at den nå var så tykk at pedalen ikke kunne tres innpå.

Men smergelpapir (P180) og en kvelds arbeid fikk fjernet alt ned til bart metall, og pedalen smatt på plass. Litt tilpasning av bremselysbryter måtte til, og det ble fint til slutt.

Etter at hornet var skrudd på plass, kunne jeg ikke dy meg: Jeg ville se scooteren med boblene på plass!
Gummi kom fram fra den mye omtalte esken med nye deler, og…

For et syn!

Jeg kjøpte en støtdemper fra Tyskland som skulle passe til VNL2T, men som ikke passet likevel.

Den er litt for lang. Så da blir det ny utsettelse… Får prøve meg med litt amatørlakkering imens, da!

Støtte og viftedeksel får seg en omgang.

Nå er det nesten så jeg ser slutten av prosjektet, selv om det er mye som kan gå galt fremdeles. Hva med det nye styret for eksempel?
Vil det passe på gaffelen?
Vil ledningene jeg har trukket passe til sine respektive koblingspunkter?

Den tid den sorg.

Nå nyter jeg dette synet!

LAGERBANER I LANGE BANER

Da jeg skulle til å trekke den nye elektriske ledningsbunten gjennom ramma, slo det meg at det kanskje var lurt å kikke på styrelagerbanene først. Jeg hadde ikke tenkt på å ta dem ut før jeg sendte scooter-ramma til lakkering, så nå var banene på over- og undersiden nydelig sparklet og lakkert. Etter ivrig sjekking på YouTube slo det meg at det var to oppfatninger av hva som har riktig å gjøre. 

Nydelig lakkert lagerbane

1. Bytte begge banene, med begrunnelse: Kulelager og baner hører sammen, man bytter ikke lager uten å bytte baner.

2. Bytting av baner krever spesialverktøy både for demontering og montering, mye bedre å pusse bort lakken med en stålbørsterondell på drillen. 

Jeg rådførte meg med Facebook-orakelet, og fikk de samme to svarene der. Dog var det en som sa at det er ikke så vanskelig å bytte, det klarer du. 

Ok, like langt. Jeg begynte som vanlig å prokrastinere, pusset på pyntelistene, og kjøpte nye skruer til diverse montering. 

Så bestemte jeg meg for å prøve den enkle metoden, kjøpte stålbørsterondell og gikk i gang med fjerning av sparkel og lakk. Det gikk sånn passe bra. Ny prokrastinering, kikke på deler på internett som jeg vil måtte bestille etterhvert…. montere pyntelister på boblene.

Lekkert!

Så, i et øyeblikk av overmot bestemte jeg meg for å bytte banene. Bestilte avtagerspesialverktøy på SIP scootershop, og de kom etter tre dager, én stang til å banke ut den øvre, og en annen stang til det nedre. (Helt korrekt er det nedre del av øvre, og øvre del av nedre, siden både nedre del av nedre og øvre del av øvre sitter på gaffelen. Ikke sant?) 

Det gikk som en lek! Bank bank bank! Der løsnet den øvre, og bank bank bank! Der løsnet den nedre. (Det slo meg at spesialverktøyet hadde kostet ca femti kroner per bank, men det var det verdt.)

Øvre bane og spesialverktøy

Nedre bane og spesialverktøy

Så var det å montere de nye. Legg dem i fryseren først, var rådet, så krymper de litt og glir lettere på plass inni røret. Jeg kjøpte en gjengestang, skiver og muttere hos den lokale jernvaren (sekstisju kroner) istedenfor å kjøpe monteringsspesialverktøyet hos SIP scootershop (firehundre kroner  pluss moms).

Den øvre smatt på plass etter et par velrettede slag med gummihammeren. Den nedre sitter sånn til at det ikke er så lett å komme til med gummihammer, derfor må den trekkes på plass med gjengestang, skiver og muttere. Jeg brukte den gamle banen oppned som anleggsflate mot den nye, slik at den skulle få jevnt trekk. 

Det gikk ikke så bra. Samme hvor mye jeg strammet og banket ville den ikke inn. Helvete. Jeg visste det! Jeg tok den ut igjen og la den i fryseren over natta. Pusset innsiden av røret ekstra godt og renset med motorvask. Nytt forsøk. Neida. Den vil ikke inn. 

Det er i sånne tilfeller jeg tenker at det dumt å være amatør. Hva ville en proff ha gjort? Tja, han hadde vel bare tatt fram ett eller annet luftverktøy, en hon eller noe sånt og så «pfffffiiiiiiirrrrrrr!» hadde den saken vært ordnet. 

Hva med å sette i den gamle banen igjen? Den er nå renset, fri for sparkel og lakk, jeg har testet den mot det nye kulelageret og det er ingen merkbar forskjell mellom den gamle og den nye som følger med i settet. Slik ble det. Jeg satte i den gamle igjen. Den dro seg fint på plass med gjengestanga. Halv seier altså. Eller halvt nederlag. Nå kan jeg begynne å trekke ledninger.

Ny øvre lagerbane

Den gamle nedre, renset og montert. Det vil nok gå bra…

FOTLISTER TIL BESVÆR

Allerede for flere år siden, kjøpte jeg en svær eske med deler fra SIP-Scootershop i Tyskland. Esken har stått plassert diskret i et hjørne av studioet, og minnet meg om at det skulle komme en dag da nye friske deler skulle monteres på scooteren. Alt av gummi var morkent, så et sett med nye gummideler lå der, bensinkran, felger, vaiere, og ikke minst nye fotlister eller floor runners som det heter på engelsk.

Esken med godsaker

Jeg startet med floor runners. På YouTube er prosessen godt beskrevet. Nagler er tingen, skruer og popnagler er fy-fy. Jeg var forberedt på at aluminiums-skinnene kanskje ikke passet hundre prosent, og det stemte forsåvidt. Litt bøying her, og litt utvidelse av hull der, måtte til. For å få lista til å sitte riktig før nagling, kjøpte jeg noen tynne skruer med skive og mutter som jeg brukte under tilpasningen. Det fungerte bra.

Skrue for midlertidig feste. Ferdig nagle til høyre.

Jo da, selv uten andre forkunnskaper om nagler enn litt utskifting av kobbersøm på en gammal tresnekke, er det mulig å få dette til. Kulehammer og mothold, knakk knakk knakk. Så skulle jeg tre inn gummilista i aluminiums-skinna. Det skulle være veldig vanskelig i følge YouTube, bruk flytende såpe eller silikon og vær tålmodig… Men det var ikke vanskelig i det hele tatt. Det var alt for lett. Så lett at jeg fikk det for meg at gummi og aluminium ikke passa sammen. Men de lå i samme pose? Kjøpt som et sett? Jeg hadde ikke blandet to forskjellige reproprodusenter. (Artig ord.)

Slark i paradis

Så nå er den ene siden ferdig. Men jeg er ikke fornøyd med resultatet. Skinnene sitter greit nok, men gummilistene er for smale og ligger i sikksakk. Grrrr. Jeg har sendt en henvendelse til SIP, og håper det finnes bredere gummi som kan brukes.

Sånn ser det ut. Litt sjøsykt.

Men det er gøy å være i gang! Jeg har forresten meldt meg inn i Restless scooter club i Oslo! Jeg har vært med i deres Facebook gruppe en stund, så nå var det på tide å betale kontingent. De har forresten en rabatt-ordning med en annen scooterdelebutikk i Tyskland enn den jeg har brukt. Kanskje jeg bør kjøpe deler derfra heretter.

LACKAT OCH KLART

I dag hentet jeg det ferdig lakkerte karosseriet. Til avtalt pris, men ikke til avtalt tid, selvsagt. To og en halv måned på overtid er endelig alt scootermetallet tilbake i hus. For mine utrente øyne ser det ut til jobben er gjort på beste fagmessige måte. Karosseriet er blankt og hvitt som et badekar. 

Skjønt hvitt; det er en nyanse mot grått, og det ser helt riktig ut. Jeg oppga fargekoden til «Biancospino» som jeg fant på nettet (Max Meyer codice n* 1.298.1715), og har ingen grunn til å tvile på at dette er rette fargen. Verkstedet har også gjort en grundig jobb med rustbeskyttelsen, både på innsiden av skjermene, og inni under bensintanken.

Som han sa på sitt melankolske polsk-engelsk: «He will never rust again».

Chassisnummeret har også klart seg bra gjennom prosessen

Siden sist har bloggen fått ny adresse, www.scooterlars.no.

Jeg ble kastet ut av blog.no fordi «bloggen ikke genererer noe trafikk, at den brukes sjelden, og har et svært begrenset tema» som den hyggelige damen skrev i mailen. Goodbye! Pffft, ikke noe trafikk? Statistikkdataene viste vitterlig opptil TO treff per dag! Så da registrerte jeg eget domene, lærte meg WordPress, og her er jeg igjen!

RETUR UTEN PENGER

  • 24.01.2019 kl.20:44

Hjemreise og anbud på lakkering

Postkortskriving i Douglas, Isle of Man

Etter å kjørt Isle of Man rundt og sett det meste av severdigheter på den lille rare øya, skrevet postkort og frankert med øyas egne frimerker, betalt med øyas egen valuta (Isle of Man-pund) tok vi ferga tilbake til good old England. 

Overfarten var denne gangen helt udramatisk. Vi kjørte til Lancaster, og videre langs Nidderdale i Yorkshire Dales National Park, gjennom vakre Yorkshire til York. Der tok vi inn på B&B, og dagen etter var vi turister i byen. Katedralen, The Shambles og ikke minst det da nyåpnede vikingmuseet «Jorvik». Museet hadde tatt i bruk det siste innen utstillingsteknologi, blant annet animerte tablåer med lukt-spray som jeg tviler på gjenga stanken fra middelalderen på en realistisk måte. 

Neste dag gikk turen videre til Kingston upon Hull, som til daglig bare kalles Hull. Nå var Hull for meg mest kjent fra tippekupongen, og inspirert av nettopp tippekupongen fikk jeg den innskytelsen at Grimsby måtte være et hyggelig stoppested. Romantisk fiskerlandsby tenkte jeg. Men vi fant ikke noe hyggelig der, og kjørte videre til Lincoln. 

Tudorhus, scooterist i blått regnsett (fra NOROL) og katedralen i Lincoln

Der hadde de også en imponerende katedral. Jeg husker Lincoln mest på grunn av et besøk på «Pizza Hut». Jeg bestilte en pizza som skulle være ekstra hot, og dét var mitt første møte med chili. Husk dette var på åttitallet, og hvitløk og chili noe man forbandt med dårlig ånde. Jeg trodde pizzaen var overstrødd med grønn paprika, men nei. Det var hot chili, og jeg følte allerede etter første bit innsiden av munnen som et eneste stort brannsår. Artig lærdom.

Veivalget tilbake til Harwich

Vi hadde allerede kjøpt billetter til ferga hjem til Oslo, og båten gikk fra Harwich. Vi tenkte å rulle rolig nedover dit, men vi tilbakela miles-ene med overraskende høy hastighet. Ikke var det mye å stoppe og se på, og etter en lunsj i Peterborough, fikk vi innfallet: 

Hva med å ta siste natta i London? Ja, hvorfor ikke? Jeg hadde ikke vært i London før.

Tør vi kjøre scooter inn i London? Det vil vise seg. Joda, det gikk bra.

Og vi har jo ikke mer penger? Nei, men vi har VISA-kort! 

Den gangen var det ikke noe som het «internett» eller «online», så måten å bruke kort på var ganske primitiv. Etter å ha spist på restauranten, ba vi om å få betale med VISA-kort. Kelneren kom da med et mekanisk apparat, som laget et avtrykk av de forhøyede tallene på kortet, ved hjelp av en rask bevegelse fram og tilbake med en rull festet til lokket på apparatet. Kelneren visste selvsagt ikke at kontoen var tom. Og siden papiret med avtrykk måtte sendes med posten til vår bank, var det overveiende sannsynlig at vi kom hjem før papiret havnet hos banken. Et overtrekk, ja vel, men heller det enn å sulte. Det skal også sies at det var bare de dyrere restaurantene som tok VISA. Så vi levde fett den siste kvelden, uten penger. 

Med selvutløser på Trafalgar square

Dagen etter scootret vi ut til Harwich og tok båten Breamar hjem til Oslo. Uten lugar, selvsagt. 

Braemar

Har det skjedd noe med scooteren siden forrige blogginnlegg? JAAA!!!

Den er levert til lakkering hos et litt spesielt bilverksted i Ytre Enebakk. Jeg fant dem på «mittanbud.no». Jeg hadde lagt ut jobben der, med bilder og greier, og de var de eneste som svarte. Så da så. Ingen snakker norsk, men engelsk går bra. Jeg dro ut for å levere scootermetallet, og ble mottatt av en hyggelig fyr som inspiserte karosseridelene. Jo, det skulle vel være mulig å få lakkert dette. Jeg forklarte at rustsveising og bulkebanking hadde kostet skjorta («costed the shirt»), og at det var viktig at prisen ikke blei astronomisk. Da jeg hadde forklart om alle utgiftene til prosjektet, kikket han vantro på blikkdelene som lå på gulvet og sa: 

«But why?» Jeg kunne jo ha kjøpt en annen tilsvarende scooter for en tredel av kostnaden for å restaurere denne?

Ja. Nei. 

Det fins ikke noe godt svar på dette spørsmålet. Hadde jeg kjøpt en annen scooter, hadde det jo ikke blitt noen scooterlars-blogg. Og selv om ingen leser den, er det likevel gøy for meg å minnes den store turen til Isle of Man. 

Den er ennå ikke ferdig lakkert, men jeg blir oppdatert med bilder. Avtalen er at de skal gjøre jobben sånn litt innimellom annet arbeid, at prisen som omfatter grunning, sparkling, sliping, lakkering og rustbeskyttelse ikke skal overstige 10.000 kr. Den skal være ferdig rundt 1. februar. 

Vi sees!